Arbeidskrav 3
Hovedtemaet for prosjektet: «Hvilke faglige og sosiokulturelle utfordringer møter tospråklige lærere i den norske skolehverdagen?»
Prosjektet skal nærmere belyse følgende problemstilling: hvilken betydning har minoritetsspråklige elevers sosiokulturelle bakgrunn for deres faglig funksjonsnivå, og rollen av tospråklige lærer som deres sosiokulturelle støtte og faglig veileder?
Prosjektet skal legge vekt på å presentere det virkelige bildet av tospråklige lærers skolehverdag, basert på en undersøkelse i tre kommuner, og deretter sammenlikne denne virkeligheten med politiske ambisjoner (lovverk), teoretiske anbefalinger/erfaringer (forfattere/forskere) og med våre egne opplevelser og visjoner.
Forskningsspørsmålene vil derfor dreie seg om følgende område:
1. Vises tospråklige lærere som en ressurs i de tre kommunene våre? (hvordan arbeider vi?)
2. Er vi anerkjent som likeverdige i skolesamfunnet og er samarbeid med norske lærere preget
av respekt og lik status?
3. Signaliserer skolene støtte til bakgrunnen, erfaringer og utdannelsen vår som en naturlig del
i det flerkulturelle perspektivet?
4. Visjon og virkelighet i mangfoldig samfunn – hvordan kan vi som tospråklige lærere
bidra for å bringe dem nærmere hverandre (rollen av minoritetsspråk)?
5. Er det behov for etter – og videre lærerutdanning for alle de lærere som ikke hadde flerkulturell emne i sine tidligere studier? (kompetanse om tospråklighet.)
I alle så langt leste bøker om tospråklighet, elevmangfold, flerkulturell forståelse, norsk som andrespråk på skolen (og flere andre), er det lett og tydelig å se hva forfatterne legger vekt på. Det er først og fremst rollen av tospråklige lærere i det flerkulturelle samfunnet og rollen av morsmålsspråk. Jon-Håkon Schultz, An-Margit Hauge og Harald Store i boken «Ingen ut av rekka går» understrekker kort følgende fakta:
«Elevene bør møte tospråklige lærere. Dette er den beste sosiokulturelle støtten elevene kan få» (2002: 57)
De peker på utfordringer i den virkelige skolehverdagen uten tospråklige lærere eller lærere uten kompetanse om norsk som andrespråk. De forklarer det slik:
«I en læringsprosess vil det alltid være visse felles behov uansett hvilken bakgrunn elevene har, (mer detaljert sammendrag om det finnes på gruppebloggen- red.). Det gjelder naturligvis også de språklige minoritetselevene. For å ivareta det generelle behovet eleven har for å forstå, må en sørge for å tilrettelegge en situasjon der språket eleven mestre, blir opplæringsspråk. Til dette er de tospråklige lærerne nøkkelpersoner»(2002:50).
Alle forfattere er også enige om rollen av morsmålet:
«Minoritetsspråk må gis status. Elevene må oppfordres til å benytte morsmålet på skolen». Hauge, Schultz, Store (2002:57).
«Bruk av morsmålet i en opplæringssammenheng fremmer den faglige utviklingen» skriver An-Marit Hauge i «Den felleskulturelle skolen» (2004:44) og formidler videre Anders Bakken (2003b) resultater om prosjektet hvor elever som hadde morsmålsopplæring gjennom hele grunnskolen, fikk bedre karakterer til avsluttende eksamen på ungdomsskolen enn elever som ikke hadde fått slik opplæring.
Ingen forfattere er i tvil om at mangel på støtte i utvikling av morsmålsspråk skaper et stadig større prestasjonsgap mellom majoritetsspråklige og minoritetsspråklige elever. Rita Hvistendal i boken «Flerspråklighet i skolen» skriver om 2008, det året FN har definert som det internasjonale språkåret under slagordet «Språk teller!» hvor språkenes betydning for identitet, kommunikasjon, sosial samhandling, utdanning og utvikling framheves. Samtidig peker organisasjonen på at språkmangfoldet i verden minsker (2008:13).
FN vil styrke flerspråklighet hos enkeltindividene og i samfunnet, lokalt, nasjonalt og regionalt for å ta vare på det kulturelle mangfoldet som språk representer (UNESCO 2008).
Forfatterne legger vekt på skolens rolle som har hovedansvaret til å gi alle elever helthetlig og likeverdig utdanning. De peker også på at i felleskulturell skole trengs det tospråklige lærere med flerkulturell bakgrunn, som en av de viktigste forebyggende tiltak mot blant annet at «språkmangfoldet» skal minskes.
An-Magritt Hauge understreker i "Den felleskulturelle skolen" at det er skoleledelsen som må bestrebe seg på å tilsette tospråklige personale (2004:292). Det skjer det også, men det som er like viktig og som forfatterne ikke uttaler seg nok om, er den generelle kompetanse til alle norske lærere. Hva med skolen hvor det ikke er mulig å skaffe en tospråklig lærer (og det er jo mange av dem)? Det burde settes krav til videre utdanning i faget norsk som andrespråk og migrasjonspedagogikk for alle de lærere som ikke hadde det faget i sine tidligere studier. Samtidig vil de også forstå rollen av tospråklige lærere som helhet bedre.
Basert på egen erfaring, kan det bare nevnes at noen lærere forventer at tospråklige lærere burde også kun snakke norsk til «sine elever». Dette alene viser total mangel på tokulturell kompetanse og kan være årsaken til dårlig samarbeid med en slik innstilling.
«Våre» forfattere belyste mange temaer basert på sine like eller ulike erfaringer. An-Magritt Hauge har ikke bare lang erfaring som lærer, hun er også førsteamanuensis og leder ved Nasjonal senter for flerkulturell opplæring (NATO), derfor er hun spesielt engasjert i det flerkulturelle perspektivet som en del av lærernes pedagogiske og didaktiske arbeid, rollen av tospråklige lærere og hvilke tiltak som ivaretar minoritetsspråklige elever i skolen. Dette beskriver hun i «Den felleskulturelle skolen» (2004).
En annen erfaring har Rita Hvistendahl som er også førsteamanuensis og tillegg dr.art i fagdidaktikk i norsk og tospråklig opplæring. Hennes bok «Flerspråkliget i skolen» (2009) skrevet sammen med andre forfattere, kommer med nyere kunnskap, forskning og erfaring. Bakgrunnen til boka var et prosjekt med Praktisk-pedagogisk utdanning for minoritetsspråklige lærere, og forfatterne har selv vært lærere i prosjektet, hvor en av dem til og med deltok som en student.
Med en helt annen erfaring kommer Jan Opsal og Inge Lise Skauge i boken «Muslimske elever i Norsk skole» (1996). Forfatterne av denne boka traff hverandre opprinnelig i kurssammenheng og har opplevd at det har vært stor interesse i skolen for å ha mer kunnskap om islamsk tenkesett, spesielt når det gjelder store grupper muslimske elever i norsk skole. Boken beskriver de problemene som kan oppstå, forklarer bakgrunnen for dem og skisserer løsninger som har vært utprøvd i skolen. En fantastisk ressursbok for lærere.
Her dukket tanken om elever fra andre nasjonaliteter opp automatisk, med konklusjon om at hvis de tospråklige elevene (muslimske, somaliske, polske osv) har sjanse for å oppleve en likeverdig opplæring (LP06, Kunnskapsløftet), trengs det mange flere slike bøker som et tiltak for at skolen kan forbedres.
De fleste forfattere har en lang erfaring som lærere selv, og derfor har de god innsikt i pedagodisk og didaktisk arbeid på skolen. Deres bøker gir en grundig innføring i sentrale temaer som faget pedagogikk og elevkunnskap. Samtidig vet vi at, hvis skolen virkelig skal gi forventet kvalitet, trengs det ikke bare gode pedagoger.
Hans Bonesrønning, for en eksempl, har en annen erfaring. Han er førstemanauensis ved Institutt for Samfunnsøkonomi ved Norges teknisk-naturvitenskapelig Universitet. Han, sammen med Asbjørn Birkemo, kom med boken "Kan skolen forbedres"(2006), hvor de påpeker at det er viktig å ha en tilfredsstilende teoretiske forståelse av alle prossessene som foregår i samfunnet (og skolen avspeiler jo dem), for da er det mulig å utforme et fullt ut rasjonelt opplegg for skoleforbedring. Her er det understreket (blant annet) sammenheng mellom sosioklultuell bakgrunn og prestasjonsnivå.
Thomas Hylland Eriksen "Flerkulturell forståelse"(2005), er professor i sosialantropologi. I denne boken (sammen med flere profilerte og engasjerte eksperter fra forskjellige fag) belyser han de spesielle kulturelle prosessene som finner sted i våre dager, og foreslår innfallsvinkler som kan være til praktisk hjelp, både i daglidagse- og andre situasjoner hvor mennesker med forskjellig etnisk eller kulturell bakgrunn møtes.
Å finne ut om noen forfattere har mer faglig innsikt enn andre, eller om disse virker mer troverdige enn andre er en ikke så liten utfordring. Alle overnevnte forfattere (og det er jo bare et lite utvalg av dem) er eksperter på sitt område, og alle de har delt sine opplevelser med oss, sine faglige teorier basert på mye høyere kunnskap enn den vi har per idag. Ulikheten blant dem ligger ikke om god eller dårlig innsikt i temaet, bare i tidspunktet og fra hvilken vinkel ble det belyset, det er den som er ulik og preget av nyere kunnskap basert på mye endring. (en eksmpel: An-Margitt Hauge "Den felleskulturelle skolen" utgitt i 2004 og Postholm,Munthe, Haug, Krumsvik "Elevmangfold i skolen" i 2011).
Uansett årsaken til likheter eller ulikheter, (mest p.g.v utdanning og praksis og senere utgivelsen for boken), var det en tydelig trekk: vi lever i en turbulent og åpen tid, hvor behov for endring burde være soleklart! Forfatterne understreker det sterkt. Renolds og Packer (1991) påpeker at vi kan finne flere psykologiske mekanismer blant personalet i en skole som gjør skolen lite tilgjengelig for endring. Slike mekanismer kan være bruk av projeksjon der lærerne tilskriver egne problemer til omgivelsene, forsvar mot kritikk, tendensen til å holde seg til egen velprøvd praksis i skolen og en fast overbevisning om at forsøk på å prøve nye ting vil mislykkes.( A. Birkemo og H. BOnesrønning: "Kan skolen forbedres"- 2006: 6).
Èn betydningsfull likhet til blant alle forfattere og forskere som er engasjert i den norske grunnskolen, er deres analyse av den dagsaktuelle skolepolitiske og pedagogiske debatten! Boken "Kunnskapsløftet - nye eller gammel skole" (2005) av Alfred Oftedal Telhaug er en eksempel på en slik analyse. Denne gangen gjaldt det Kristin Clement, utdannings- og forskningsminister fra 2001 til 2005. Her finner vi mange tankevekkende spørsmål om lærerutdanningen, og en konkret kritikk (blant annet):
"Statsråden har ikke noe sans for behov som barn av i dag har for orden og struktur", og videre: "hvorfor legger hun ikke noen planer for hvordan en skal bringe uskikkede lærere ut av læreyrket"? (2005:176).
Kloke ord til ettertanke når vi tenker på utfordringer som kan vente alle som jobber på skolen, hvor orden og struktur kan være en av dem. Til skolen kommer alle, og alle er like verdifulle og skal bli møtt med forventninger og respekt. Vi kommer tilbake til temaet om mangfold i skolen og betydning av mangfoldsforståelse som hovedsaklig alle "våre" forfattere drøftet i sine bøker. Dagens elever har store forskjeller, interesser og forutsetninger. Store utfordringer for lærere, store krav til kreativitet og kunnskap om lærestoff, metoder osv.
Undervisning og læring foregår alltid i en videre kontekst der samfunnet har et formål med virksomheten i skolen. Derfor trenger vi forfattere/forskere som kan bidra med sin kunnskap om aktuelle temaer og problemstillinger. Vi trenger dem for å øke teoretiske refleksjoner omkring planlegging og tilretteleging, for å øke valgmuligheter og muligheter for å begrunne valget, for å forstå dilema mellom retningslinjer i læreplaner og elevens interesse og forutsetninger. Det gjelder alle lærere, men til sist og ikke minst, det gjelder enda mer lærere med et annet språk og kultur. Blant annet: oss, studenter i faglærerutdanning for tospråklige.
-
